 |
 |
 |
Fredrikstads/Gamlebyens fjerne fortidOpptakten til bydannelsen Fredrikstad blir en festningsby I Norge ble Fredrik III’s illegitime sønn Ulrik Fredrik Gyldenløwe toneangivende da han i 1664 ble utnevnt til stattholder og stiftsamtmann i Akershus. Året etter ble han øverstkommanderende og fikk dermed den samme makt som Sehested hadde 20 år tidligere. Fredrikstad ble spart for fiendtlige angrep i de kriger som pågikk i 40- og 50-årene. Byens borgere ble hjemsøkt av ulykker og stridigheter. Bybrannen i 1624 hadde vært en katastrofe og rammet de fleste borgere. Krigene førte til store skipstap. Den største belastningen var likevel tvangsinnkvarteringen av utskrevne. Den var grunnlaget for vedvarende stridigheter mellom militæret og borgerne i staden. En ny bybrann i 1653 forverret disse forholdene ytterligere. Langvarig pengenød bidro også til å forsterke elendigheten. Den godkjente plan for Fredrikstad festning er i hovedtrekk lik den struktur festningen har i dag. Byen omsluttes av tre bastioner mot landsiden samt to halvbastioner nord og syd mot elven forbundet med en ravelin mot elven. Arbeidene ble startet opp i 1663 og pågikk til 1666 da man fikk et avbrudd frem til 1672. Sin første kommandant fikk Fredrikstad festning den 6 januar 1662 da oberstløytnant Johan Eberhard Speckhan ble beordret i denne stilling. Først høsten 1663 kunne overkommandanten, general Johan V. Fricks innmelde at festningen var besatt med så mange mann som det nye reglement foreskrev. Dette var imidlertid utskrevne mannskaper. Først i løpet av 1664 var disse blitt avløst av et vervet kompani. Til komplettering av festningens bestykning ble i samme tidsrom 12 skyts av forskjellig kaliber overført fra Akershus festning. Fra da av ble Fredriks Perioden 1670 til 1720 Denne gang var det i realiteten stormakten Frankrike som dikterte betingelsene for den fredstraktat som den 26 og 27 september 1679 ble inngått mellom Sverige og Danmark-Norge. Til tross for at Danmark-Norge hadde inntatt betydelige deler av de svenske besittelser i Nord-Tyskland, Gottorp, Gotland samt deler av Skåne og Båhuslen, ble man av franskmennene tvunget til å frigi samtlige områder. Bare med hensyn til Gottorps skjebne ga franskmennene danskene frie hender. For første gang ble det så inngått en fredstraktat mellom to nordiske land. Til tross for sitt vinnende vesen hadde Gyldenløwe vanskeligheter med å få inn de skatter som ble pålagt. Den kostbare krigsføringen tappet landet for ressurser samtidig som utskrivningen av mannskaper både til hæren og den danske marine tømte landsbygden for arbeidsfør ungdom. For Gyldenløve var den store konflikten å skape en kampdyktig og kampvillig norsk hær samtidig som han måtte bruke stadig mer brutale midler for å inndrive de mange ekstraskatter. De som kanskje fikk lide mest under disse forhold var soldatene som ble utsatt for sviktende lønnsutbetaling, sykdom og sult, og garnisonssteder som f eks. Fredrikstad festning som ble utsatt for tvangsinnkvartering og forpleiningsplikt. Allerede før Den skånske krig (1676-79) ble det arbeidet sterkt for å gjenoppta befestningsarbeidene i Fredrikstad. Tapet av Båhuslen og den tiltagende revansjelyst i Danmark ga Gyldenløve støtte. Til tross for en ny bybrann startet arbeidene opp i stort omfang i 1672 og fortsatte frem til krigsutbruddet i 1676. Under selve krigen måtte man konsentrere seg om provisorier. Først i 1682 gjenopptok man arbeidene for å utføre reparasjoner av de bestående festningsverk og føre utbyggingen videre. Motsetningsforhold og ulike militærfaglige vurderinger bidro til forsinkelser. Naturkreftene bidro med ødeleggelser, og økonomien medførte at utbyggingen av Fredrikstad ikke ble prioritert. De fremlagte planer ble sterkt modifisert. Planlagte murkonstruksjoner ble erstattet av mer midlertidige trekonstruksjoner. I denne periode ble utenverkene viet større oppmerksomhet. På Kongsten fort ble den provisoriske skanse etter hvert avløst av et permanent fort. Planer for å erstatte de provisoriske befestningsanlegg med mer permanente anlegg ble utarbeidet. Isegrans betydning som utenverk ble sterkt fremhevet. Her ble også visse permanente arbeider utført. Kråkerøys beliggenhet og høyde førte til at man her anla utenverket Christiansport. Da Christian V døde i 1699 overlot han til sin sønn Fredrik IV et dobbeltmonarki med et sterkt beskåret landområde. Økonomien var sterkt undergravet. Til tross for Gyldenløwes kamp for å hevde Norges interesser hadde skattepengene igjen funnet vei til København. Danske og tyske embetsmenn hersket i Norge. De vervede styrker var også stort sett rekruttert derfra. Norske utskrevne mannskaper ble i fredstid nokså konsekvent brukt som manuell arbeidskraft i befestningsarbeider, også i Fredrikstad. Utskrivningen var mer preget av slikt tvangsarbeid enn opplæring i militære disipliner. Da Fredrik IV avløste sin far 2 år tidligere hadde erkefienden Sverige fått sin "hjältekonung", Carl XII. I motsetning til sin danske kollega hadde han allerede ved sin tiltredelse som 15-åring fått en imponerende innføring i språk, historie, krigskunst og statsvitenskap. Begge konger ønsket å fremstå som krigsherrer. Fredrik satt bak generalene og trakk i snorene, mens Carl hele tiden var i første linje og ledet sine tropper. I 1999 ble Gyldenløwe avløst av den tyske Gustav Wilhelm Wedel Jarlsberg som øverstkommanderende i Norge. Med sin rike erfaring fra mange felttog på kontinentet og med sterke impulser fra Ludvig XIV’s store festningsekspert, Vauban - engasjerte han seg meget raskt i utbyggingen av de norske befestninger. Mens Fredrik IV kastet seg ut i et mislykket erobringstokt mot Gottorp og kontinentet, konsentrerte Wedel Jarlsberg seg om å konsolidere situasjonen i Norge. Hans befestningsarbeider og andre tiltak bar klar beskjed om at det her bare var rene defensive disposisjoner som skulle treffes. Revansjetanken hadde ikke lenger vind i seilene. Mens Carl XII bedrev sine hasardiøse og kraftødende felttog på kontinentet, forlot Fredrik IV i 1708 det fredelige Danmark-Norge og bega seg til Italia hvor han levet herrens glade dager. Takket være disse fredsår opplevde også Norge en økonomisk oppgangstid hvor bl.a. eksporten av trelast spilte en stor rolle. Også for Fredrikstad var dette en periode med sterk vekst.tad festning regnet som permanent festningsanlegg. 1. mai 1704 innførte Fredrik IV den såkalte slottslov med et kollegium som innebar stor grad av selvstyre for Norge. Særlig fikk dette betydning under krigen 1709-1720 hvor forbindelsen med Danmark ofte ble brutt. Ved lovens innføring besøkte Fredrik IV Norge hvor han som første sted den 30. mai steg i land i Fredrikstad hvor han inspiserte festningen før han bega seg videre på sin reise rundt i Sør-Norge. Vedlikehold og utbygging av festningen ble i disse årene preget av i en stadig kamp mot naturkreftene og strid mellom sivile og militære interesser. En status som ble utarbeidet i 1718 over de tiltak som måtte treffes i tilfelle festningen skulle bli beleiret gir et trist bilde av festningen i stort forfall. I de første år av elleveårskrigen var svenske og dansker engasjert i kampen på kontinentet, mens vi ble spart for krig på norsk jord. Det svenske folk lengtet etter fred, men krigen var Carl XII`s levevei. En ny hær på 40.000 mann ble stampet frem. Planer om et felttog mot Sjælland ble oppgitt. Nå sto Norge for døren. 8. mars 1716 gjorde Carl XII sitt første innfall i Norge. I spissen for hovedstyrken kom han inn over Høland og gikk mot Akershus festning, mens en annen styrke kom via Fredrikshald og Fredriksten før den rykket nordover. Akershus besto prøven, og Carl XII vendte seg så mot Fredrikshald og Fredriksten. Fredrikstad festning var i mellomtiden blitt forsterket med tre danske regimenter. Fredrikshald ble besatt, men borgerne tente på sin egen by. Tordenskiolds seier i Dynekilen - hvor han totalt ødela Carl XII`s transportflåte som skulle bringe med seg de store forsyninger som skulle muliggjøre nedkjempelsen av Fredriksten festning - satte en foreløpig stopper for den fortsatte krigføring. Carl XII måtte vende tilbale til Sverige med uforrettet sak. To år skulle det gå før han mente seg rustet til å gjenoppta angrepet mot Norge. Sammen med Russland forberedte Fredrik IV et nytt angrep mot Sverige, men Carl XII`s forhandlinger med russerne førte til at disse sviktet danskene. I spissen for 40.000 mann gikk Carl XII i november 1718 til angrep på Fredriksten festning, mens general Carl Gustav Armfelt med en styrke på 7.000 mann rykket inn i Trøndelag. Som kjent endte beleiringen av Fredriksten festning med Carl XII fall i en av løpegravene. Allerede dagen etter hevet svenskene beleiringen og begynte tilbakemarsjen til Sverige med sin falne konge. Svenskenes siste forsøk på å erobre Norge med våpenmakt var dermed avsluttet. Fredrikstad festning ble igjen spart for beleiring og angrep. For general Armfelt`s arme endte felttoget i en tragisk retrett over fjellet hvor mesteparten av styrken frøs i hjel. Sverige var utarmet, og stort bedre sto det ikke til i Danmark-Norge. Likevel prøvde Fredrik IV seg på et nytt innfall i Båhuslen, men styrkene ble snart trukket tilbake. Fredsforhandlingene kunne begynne, og igjen var det stormaktene som dikterte. Alt Fredrik IV oppnådde var at hertugdømmet Gottorp helt ut kom under dansk kontroll. Ved fredsslutningen i 1720 var Norge preget av å ha vært gjennom en rekke kriger som alle hadde sitt utspring i danskekongens revansjelyst overfor svenskene. Det ene nødsår hadde fulgt på det andre. Sammen med den harde utskrivning hadde flere store epidemier ført til radikal reduksjon av befolkningen. Utlendinger dominerte i alle embeter. Det samme gjaldt den økonomiske herskerklasse som var vokst frem i siste halvpart av det forrige århundre. Fortsatt gikk 2/3 av statens inntekter til København. Den egentlige norske befolkning besto stort sett av bønder, leilendinger og underkuede borgere. Det var kanskje ikke så merkelig om svenskene gjorde seg håp om å bli møtt som befriere. Både angrep i 1716 og særlig det siste angrep i 1718 viste imidlertid nordmennenes vilje til forsvare landet, men til grensen og stort sett ikke lenger. Man ønsket ikke å bytte dansk overherredømme og utsuging med tilsvarende svensk. At man ikke var særlig villig til å gå over grensen, viser like klart at man ikke lenger ønsket å la seg bruke i dansk angrepskrig. Fredstiden frem til 1784. Som følge av de fortifikatoriske anlegg ble byen sterkt innsnevret. Festningsbyens bebyggelse ble underlagt strenge restriksjoner. Det ble en stadig strid om byggetomter. Selv om det ble gitt bestemmelser om murbebyggelse for å hindre brann, førte dårlig økonomi til fortsatt trebebyggelse. Sterk utnytting av byggegrunn førte stadig til nye bybranner. For sivilbefolkningen skapte dette i seg selv store problemer. Meget verre ble det når de militære gjennomførte en hårdhendt innkvartering av de militære mannskaper. Til tider utgjorde de utskrevne arbeidsmannskaper fra alle kanter av Østlandet en større styrke enn den sivile befolkning. I tillegg kom så garnisonens vervede personell av utenlandsk avstamning og så langt fra mors beste barn. Endelig skulle de av offiserene som ikke hadde enge boliger ha standmessig innkvartering. Fredrikstad-borgerne levde i årevis under forhold som ellers bare var vanlig i krig. Festningsbyen rommet ved siden av militære en sterkt belastet sivilbefolkning som fortsatt var avhengig av side husdyr og akerbruk. Dyrene holdt til i stall og fjøs inne i byen og skulle ut og inn av festningsportene morgen og kveld. Om natten ble portene stengt. Hva dette førte til av strid når en stakkars borger sto med sin bøling foran en stengt byport om kvelden, bemannet utlendinger som man vanskelig forstod, kan man kanskje forestille seg. Denne ansamling av dyr, redskaper og avlinger inne i en landsby var relativt ukjent har til lands, men ellers vanlig mange steder ute i Europa som naturlig følge av de mange kriger og herjinger. De hygieniske forhold var nok forferdelig. Sykdommer og epidemier var en naturlig følge. Det var sivilbefolkningen og de utskrevne mannskaper som fikk lide mest. Kommandanter, offiserer, underoffiserer og vervede mannskaper (knekter) var stort sett av utenlansk opprinnelse. Deres tid i Fredrikstad var oftest av begrenset varighet. For kommandantens del var det utbygging og vedlikehold av festningen som ble viet den største oppmerksomhet. - Kampen mot grisene kan en nesten si er gjennomgangstemaet i Fredrikstads krigshistorie, anfører Dehli. - Dette var noe av historien om Fredrikstad til fram mot midten av 1700-tallet. Etter at Fredrikstad fikk utvikle seg på vestsiden av elven skjedde det en oppblomstring av nærings- og kulturliv. I dag ligger festningsbyen tilbake, mettet med historie og uten spor av de stridigheter man tidligere fant mellom militære og borgere. Gjennom samarbeid har man maktet å bevare festningsbyen med en idyll som er unik, men som har lite å gjøre med fortiden. For oss, de gjenlevende soldater fra Kong Frederik den IV’s Tambourafdeling, er de unike kulissene fra festningsbyen Fredrikstad en historisk arena hvor vi igjen og igjen kan spille ut og gjenskape scener fra en hverdag langt mer dramatisk og smertefull, men også mer spennende og fargerik enn hva vår tid kan tilby - på tross av at vi nå har forflytninger til den andre siden av jorden i jetfart og blod i fjernsynsrødt. Kildehenvisninger:
|